Loading

30 gone 20

SEO NAME

30 gone 20

Jeg forteller til Blå at jeg må føle at jeg lever. Han forstår hva jeg mener. Når jeg skriver det nå skjønner jeg at det kan høres både utakknemlig og dramatisk ut. Egoistisk ville noen kalle det, men vi er ikke sånn. For oss er det ingenting som slår det å være en familie. Vi er de heldigste foreldrene i verden, helt objektivt sett selvfølgelig, men for oss er det heller ikke dårlig stemning dersom den ene ber om en time out. Vi er ikke sånn.

Jeg hører ordet overalt. «Egentid.» Alle småbarnsforeldre jeg kjenner trenger det. De jakter etter den som Gnuene i Løvenes Konge leter etter vannhull på savannen. At det å være en småbarnsfamilie krever sitt er ingen hemmelighet. Det er heller ikke noe jeg gidder å bruke tid på å greie ut om her. For det handler ikke om det, og du kommer heller ingen vei ved å gjenta hvor sliten og revet i to du er. Du må jobbe for å lande på begge beina, og du må jobbe for å fungere som en familie.

Sånn begynte det. Jeg fortalte til Blå at jeg måtte føle at jeg lever. Det betyr ikke at jeg på noen som helst måte føler at jeg er død, men var vel heller en klønete måte å si at jeg ikke har gjort noe bare for meg selv siden nyttår. For sånn er det. Iallefall for meg. Som mamma er jeg konstant bevisst hvor viktig det er å tilbringe nok tid sammen. Jeg streber etter alltid å være tilstede, ta riktige valg, og å skape trygghet. Som kjæreste prøver jeg etter beste evne alltid å se Blå, og gi han en time out når jeg ser at han trenger det. Vi er begge enige om at bare blir bedre foreldre og kjærester av å være lykkelig også i forholdet man, tro det eller ei, fremdeles har med seg selv etter at man har blitt en familie. Det er sånn vi er. Vi er fleksible med hverandres karrieremessige prosjekter, vi forsøker å gi hverandre tid med et smil, samtidig som at alt vi vil er å gi Oliver den tryggheten han som vår sønn fortjener og trenger. Vi er opptatt av at han skal ha et positivt og nært forhold til besteforeldrene sine, og at det alltid skal forbindes med noe stas å dra til dem på overnatting. Det har vi lykkes med, heldigvis. Han maler som en katt bare to sett ivrige besteforeldre nevnes.

Å dra på «fylla» som vi kalte det da jeg var i 20-årene gjorde jeg derfor uten dårlig samvittighet og sure miner fra Blå denne helgen. Misforstå meg rett, vi snakker ikke coctailkjoler, overstadig drita og usjarmerende, men en mulighet til å få tilbake et snev av noe som i hverdagen virker som et helt annet liv. Og det gikk sånn her:

Oslo. April og bar asfalt. Bestevenninne. Rosévin. En take-away bestilling som brukte altfor lang tid (vi fikk rabatt). Dårlige pop-låter jeg ikke kan leve uten. Taxi. Kompiser som spør om jeg vil ha en bamseklem og en drink. Dansing sammen med et stappfullt rom på et utested. Luft i bakgården. Mer vin (hvit nå). Kompiser som sier at jeg må drikke litt vann også. Vann. Bestevenninne som ler og ler og ler mens håret hennes danser på skuldrene hennes. Taxi. Kø man ikke gidder. En kø til man ikke gidder. McDonalds. Stiletter mot brostein. Skillebekk. Kalde hender rundt dispenser-cola. Kompis som bærer dispenser-cola fordi du blir kald. Bestevenninne som går på rødt lys mens hun spør om jeg husker at vi bodde her nede, vi også. Jeg som svarer at jeg selvfølgelig gjør det. Skillebekk. 4 meter (iallefall) under taket. Lunka burger som blir halvspist. Dårlige pop-låter ingen av oss kan leve uten. Vin fra glass vi ikke husker hvem var sine fra isted. Bestevenninne som krøller seg sammen under et pledd. Kompis som forteller om sånne katter de har på asiatiske restauranter (du vet, sånne glorete i gull som vinker med høyre eller venstre labb. Vi som ler. Vi som sovner med en eller annen dårlig pop-låt surrer i bakgrunnen. Jeg som våkner på en sofa av 13-trikken som suser forbi utenfor. Bestevenninne som kommer. Vi som er sultne. Kompis som plutselig ringer på og spør om det er her det er nach. Jeg som gir han er klem. Kompis som har med seg Cola Zero til alle. Kompis som vekker kompis. Jeg som setter på kaffe og brenner meg på varm damp som stiger opp av en gammel kaffekjele. Kompis som spør om det går bra og skyller ut av en presskanne. Bestevenninne som ser gjennom Snap-stories. Vi som drikker kaffe og hører på mer dårlig pop vi ikke kan leve uten. Kompis som stikker på butikken i pilotskinnjakke, solbriller og lyse jeans for å kjøpe mer Cola Zero og godteribiler. Pledd og puter og potetgull overalt. En sofa på Skillebekk. Fire venner på over 30 (gone 20). En gigantisk plante som må vannes fra en høy stige. Skam-maraton. Perfekt søndag.

Jeg bærer Oliver inn hjemme etter bilturen fra Oslo. Han har vært hos ivrige besteforeldre og smiler som en sol. Blå sammen klær og ser på Seinfeld. Oliver er trøtt og gnir seg i øynene mens han sier mamma, pappa, ojje (les: Oliver) hjemme. Vi bærer han opp. Legger han og to smokker oppi en seng full av kosedyr. Han strekker seg, vinker med en hånd og sier natta mamma, natta pappa. Fy faen, så sinnsykt heldig jeg er.

Comments (1)

  • Marie Murstad
    apr 29, 2016

    sjukehus.

    Svar

Leave a comment