Loading

ALENE

En historie fra Paris
VEIEN FRA TROCADÉRO TIL LE MARAIS TAR 2 TIMER OG 21 MINUTTER TIL FOTS. GOOGLE MAPS PÅSTÅR 1 TIME OG 17 MINUTTER HVIS DU GÅR VIA RUE DE RIVOLI. DET STEMMER IKKE. IKKE HVIS DU ER MENNESKELIG. IKKE HVIS DU IKKE ER LOMMEKJENT OG PÅ AUTOPILOT, MEN HVEM BRUKER DA 2 TIMER OG 21 MINUTTER PÅ Å KOMME SEG FRA ET STED TIL ET ANNET I PARIS. DET STEMMER IKKE HVIS HÅNDEN DU VANLIGVIS HOLDER I ER IGJEN HJEMME I SUBURBIA. DET STEMMER IKKE HVIS HODET DITT STARTER PÅ NYTT HVER GANG DU GÅR FEIL, NÅR DU STOPPER FOR Å BYTTE SANG ELLER HVIS DU OMBESTEMMER DEG FEM GANGER FØR DU KLARER Å TA STILLING TIL HVOR DU SKAL DRIKKE DAGENS TREDJE CAPPUCHINO. 

Alle menneskene raser forbi meg og jeg blir satt ut av raske skritt i en by som plutselig føles mye større enn jeg er vant til. Alle skal sitt, jeg skal ingenting. Jeg bare går. Fra et sted til et annet. Setter en fot foran den andre og sånn fortsetter jeg. Av og til setter jeg meg ned under en varmelampe og later som jeg hører på musikk. Egentlig prøver jeg å forstå hva de på bordet ved siden av sier. Jeg forstår noe om imorgen, noe om middag, noe om en bok, noe om en person som får dem til å le. Sammenhengen skjønner jeg ikke, men jeg smiler allikevel. Jeg tenner en sigarett mens jeg drikker vin midt på dagen, og det føles rart fordi jeg er alene, men normalt fordi jeg Paris. Alle røyker og drikker vin der.

Jeg tar en über når jeg går meg bort. Det skjer minst én gang om dagen. Jeg eier ikke retningssans. Jeg leser Helle Helle’s romandebut, Hus og Hjem, og det skremmer meg at historien om kjedsomhet, tilfeldigheter i hverdagen, og kombinasjonen mellom dårlige perioder og bra perioder kan føles så nært og fjernt fra meg selv på en gang. Kontrastene mellom støyen fra Paris og lukten av epletrær i en dansk, liten by gjør noe med meg. Plutselig er det akkurat som jeg drukner og er verdens lykkeligste samtidig, og det er dritekkelt, og jeg må legge boken ned i veska litt, tenne en Vogue mentol og kjenne duskregn fjerne pudder fra huden min i noen minutter før jeg kan bevege meg videre.

Processed with VSCO with 5 preset

Om kveldene spiser jeg middag alene. Bokstavelig talt. Bord for én og flere timer før resten av Paris. Noe klassisk fransk som har ligget lenge i en gryte, billig og helt rå asiatisk, moderne fusion på hotellet.

Hotel Panache ligger i 9.arrondissement, i en gate ikke langt unna der Rue la Fayette krysser Rue du Faubourg Montmartre. Da jeg bestilte la jeg ved et ønske om et rom med badekar. Det fikk jeg. Etter altfor tidlige middager gikk jeg hver kveld inn i en fast rutine. På veien hjem stakk jeg hodet innom den lokale matbutikken for å kjøpe snacks. Inne på rommet forsvant jeg i en boble med Netflix, Cola Zero og ansiktsmasker og badeskum som eneste selskap. Alt var stille, alt var varmt.

Før jeg dro hadde jeg lovet meg selv masse. Jeg hadde lovet meg selv å få noe ut av det, siden jeg tross alt reiste fra Blå og Oliver og hverdag og ansvar. Alt jeg hadde lovet meg selv brøt jeg, og jeg klarte ikke å føle meg dårlig eller nedbrutt over det. Jeg klarte ikke lære meg mer fransk. Jeg klarte ikke begynne på en tekst jeg vet finnes der inne et sted. Jeg klarte ikke å finne ut ting jeg skulle finne ut.

Processed with VSCO with 5 preset

klarte bare å lage nye spillelister som passet til de ulike områdene jeg befant meg i. Jeg klarte bare å legge vekk dårlig samvittighet over ting jeg burde gjort. Jeg klarte bare å kjøpe masse julegaver til de jeg er glad i. Jeg klarte bare å ikke føle meg dum alene på restaurant. Jeg klarte bare, som alltid, å få lyst til å brenne hele garderoben min og starte på nytt fordi jeg synes Parisiske kvinner gjør hverdagsstyling på en fetere måte enn meg. Jeg klarte bare å gråte litt fordi jeg savnet familien min. Jeg klarte bare å gå på gallerier. Jeg klarte bare å spise club sandwich på Café Charlot. Jeg klarte bare å se på Downton Abbey.

Jeg klarte bare å være meg selv. Alene. Og for første gang føltes det ikke ensomt.

Tenk det.

Leave a comment