Loading

Cabin Fever

Fra en mamma til en annen
SEO NAME
Den lille kroppen hans ble til en varmeflaske, og det som vanligvis er latter ble forvandlet til små klynk. Feberen var høy, det er den alltid når han blir syk. Og en konstant dårlig samvittighet og redsel for ikke å være en god nok mamma satt seg fast i meg. Det gjør den alltid når han blir syk.

«Det kommer blod fra munnen hans,» nærmest skriker jeg i panikk midt på natten. Oliver gråter, og Blå løfter opp en glovarm kropp mens han tenner på lyset. 

«Det er neseblod, Celine. Ikke vær redd,» sier han mens han gir Oliver tilbake til meg. Han sier det er på tide å ringe legevakten. 

Jeg klarer ikke å slutte og være redd. Blodet strirenner fra venstre nesebor på det lille mennesket mitt, og jeg klarer ikke å slutte og være redd. 

Oliver klamrer seg fast i meg og jeg bærer han ned trappen. Sier vi må gå inn på badet mens jeg sier trøstende ord og prøver å få han til å roe seg ned. Det funker ikke. Han merker garantert at jeg er stressa. Han er som en svamp. 

Alt blodet renner nedover overkroppen min. Oliver skyver papiret unna når jeg desperat forsøker å fange de røde dråpene med det. Han skriker. Blå er i telefonen med legen. Det som sikkert bare er minutter føles som ett år. Minst. 

«Det stopper ikke. Det stopper bare ikke,» sier jeg til Blå. 

«Legen sa at det ikke er farlig. Vi må bare få stoppet blødningen.» Blå løfter Oliver vekk fra de bare armene mine og setter han på fanget sitt. Han snakker rolig til det lille mennesket vårt. Sier at pappa skal hjelpe. Sier at han er kjempeflink gutt. Jeg står på badet og ser meg i speilet. Tørker vekk blod fra nakken og brystet mitt mens tårene renner, henter en kopp med appelsinjuice og spør om Oliver vil ha. Neseblodet har gitt seg. Øynene hans er våte og jeg vasker han med en myk klut. Spør om det går bra. Sier gjentatte ganger at det ikke er farlig å blø neseblod. Jeg sier det like mye til meg selv som til han.

Jeg har noia for blod. Sykdom generelt. For meg finnes det ikke noe verre, og det er noe jeg alltid har gruet meg til ved å få barn. Bare en forkjølelse kan få meg til å føle på en maktesløshet jeg ikke visste fantes i meg. Jeg har alltid vært redd for å få barn, fordi jeg vet at det fører med seg en ubetinget kjærlighet og konstant redsel for at noe skal skje med dem. 

Etter den noe dramatiske starten på natten gjorde vi det om til noe som egentlig var ganske koselig. Vi campet nede på sofaen, alle sammen. Vi holdt feberen i sjakk med Paracet, og liv i oss selv med kaffe. Humøret holdt minstemann oppe med Brannmann Sam før han sovnet i armene mine. Glovarm og utslitt.

Dagene gikk og feberen var der fortsatt. Han blødde mer neseblod, men lærte seg etter tredje gang at det ikke var farlig, bare ekkelt. Vi tørket det vekk mens han sa «nå blør det ikke mer, mamma.» 

«Influensa,» sa legen. Minus matlyst, pluss feber, minus bedre form, pluss utilpass og altfor slapp.

Så var cabin feveren et faktum. Med unntak av små turer ned til butikken for å kjøpe juice eller den maten han plutselig sa at han kunne tenke seg. Blå måtte på jobb. Oliver og jeg holdt oss inne. Han helst oppå mitt fang. Hele tiden. 

Etter noen dager til forsvant feberen. Det hadde snart gått en uke. Matlysten uteble. Irritasjonen og vondt i magen tok over. Han var lei. Jeg var lei. Hvis det er lov til å si det. Rastløsheten i meg ble drept hver gang han krøp sammen og spurte om jeg kunne trøste han. Når Blå kom hjem fra jobb måtte jeg ut. Jeg måtte ha pusterom. Hvis det er lov til å si det.

Når de minste av oss er syke settes din egen verden på pause. Min også. Alt man vil er at de skal bli bedre, at de skal føle seg trygge, og at de skal få i seg nok næring slik at de kan komme seg fortere. Alt annet blir satt på pause. Du teller antall våte bleier, måler feber, teller timer og prøver desperat å få dem til å drikke bare litt til.

Og så blir du lei. Hvis det er lov til å si det. 

Og det må det jo, må det ikke? Etter en uke er han lei, og jeg er lei. Tanker om hvordan ting hadde vært dersom han en gang skulle blitt ordentlig syk, sånn på alvor, og i lang tid, får meg til å krype sammen i redsel. Hva gjør man da?

«Det eneste man kan gjøre er å håpe at det ikke skjer med seg og sine,» sier pappa til meg da jeg i et svakt øyeblikk knekker sammen og lurer på hvordan foreldre med alvorlig syke barn klarer det.

Oliver har vært feberfri i noen dager. Matlysten er på vei tilbake. Han ler istedenfor å klynke, mesteparten av tiden. Det er alltid noen tillagte vaner å rydde bort etter at han har vært syk og fått super-service 24/7 i noen dager. Vi kler på oss og går tur på vannet med spark. Han fryser på hendene og gråter. Vi går inn igjen. Ser på Brannmann Sam, spiser middag, snakker om julenissen og så sovner han. Alene. I egen, ny, stor gutt seng. For første gang på over en uke.

cabin7

Jeg er ikke glad i tabuer. Jeg mener de ofte får oss til å føle oss mer ensomme. Jeg liker ikke å være ensom. I rollen som mamma kommer man alltid som nummer to, og misforstå meg rett – sånn skal det selvfølgelig også være.

Det jeg synes er trist er hvor mange av mine venninner og andre mødre jeg hører om som aldri føler de er gode nok. Man hører om de og de som gjør sånn og sånn. Man dømmer, blir dømt, rynker på nesa over, og holder ting inne fordi man ikke har lyst til å være en dårlig mamma – meg selv inkludert.

For vi skal klare alt. Kunne alt. Takle alt. Stå rakrygget gjennom uventede situasjoner, komme sminket og fresh på jobb, ha tid til å pleie det sosiale, ha hus og bil, og følge et mønster man antar at andre forventer av deg. Hele tiden. Den som forventer aller mest er imidlertid som regel deg selv. Den som kliner til deg aller hardest er deg selv. Dessverre.

Å være politisk korrekt er kanskje ikke helt min greie. Å være A4 er noe den lille familien min har bestemt seg for å drite i. Når folk spør om vi ikke snart skal ha et barn til tror jeg at de dømmer meg når jeg svarer nei, men det jeg egentlig hører er min egen tvil overfor vårt eget valg om å vente eller potensielt aldri få en til.

 

Når jeg forteller venninnene mine at jeg holder på å bli gal av å være inne sammen med en syk unge forter jeg meg å si ting som at «Men, det går jo fint. Jeg har jo egentlig bare vondt av han.» Jeg vil ikke at de skal tro at jeg ikke takler situasjonen eller at jeg er mindre glad i Oliver fordi jeg heller akkurat idag hadde foretrukket å gjøre noe annet enn å være hjemme for syvende dag på rad. For alt i hele verden vil jeg ikke fremstå som en dårlig mor.

Men, er man er dårlig mamma på grunn av det? Er man ikke bare menneske? Føler ikke alle mammaer det sånn i ny og ne? Helt ærlig, skulle ikke du også ønske du av og til kunne tatt turen tilbake til før du ble mamma og nytt tilværelsen som minus én i så mye større grad enn du kanskje gjorde da?

Jeg tror det er sunt å tørre og tenke på seg selv midt oppi mamma-bobla. Det gjør ikke at jeg elsker barnet mitt noe mindre. Heller tvert i mot. Jeg tror heller på at når jeg har det bra er jeg den beste utgaven av meg selv for han. Og ingenting er vel bedre enn akkurat det.

cabin5
Så, kjære mammaer. Slutt å bank dere selv med sammenligning og dårlig samvittighet. Ta heller frem Cheerleader-spiriten og støtt hverandre med åpenhet også rundt det som kan føles vanskelig, flaut eller feil. Jeg er heldig som har nære venninner som også er mammaer hvor alt er lov til å si. Hver tanke, også de som er såkalt feil. Så speak up. Det er så innmari mye mindre ensomt på den siden av gjerdet. Jeg lover.
Og husk, når du tenker at du ikke kunne vært en dårligere mamma ser mest sannsynlig kid’en din bort på deg og tenker at du er Superwoman. Så det, så.

 

 

Comments (6)

  • L
    des 19, 2016

    100%. 😘

    Svar
    • Celine
      des 19, 2016

      <3

      Svar
  • Kirsten Lehre
    des 20, 2016

    Så flott alt det du har skrevet. Flotte bilder av hjertebarnet Oliver🌺

    Svar
    • Celine
      des 21, 2016

      Tusen takk 🙂

      Svar
  • Line
    des 23, 2016

    Der satte du ord på mye av det jeg føler som mamma. Ble rørt og optimistisk nå. Takk for at du ga meg en god følelse av å ikke være alene om dette. Blir helt matt av alle som etterlyser barn nr to og får meg til å få dårlig samvittighet når vi vil vente. Sykdom, som det jo er MYE av de første årene, er til tider utmattende. Vi får heie på hverandre vi mammaer! Ønsker deg og dine en god jul og alt det beste for 2017 😘

    Svar
    • Celine
      jan 5, 2017

      Kjære Line. Tusen takk for en fantastisk fin kommentar! <3

      Svar

Leave a comment