Loading
Hotel Stories

ANOTHER LOVE IS ANOTHER PLACE TO STAY

Det regner selvom det ikke er meldt. Jeg trekker hetta så langt ned over ansiktet som jeg får den, løfter bagen ut av bagasjerommet og låser bilen. Betaler parkering, maks to timer står det.  Jeg skal være her et døgn, men orker ikke lete etter parlering mer, så jeg satser på at jeg ikke får bot så lenge jeg fornyer betalingen hver gang den går ut.
pa260373

Oslo er akkurat som før. Iallefall føles det sånn. Forskjellen er at jeg ikke bor her lenger. Det er noen andres by, selvom den føles som min. Jeg tenker at det er lenge siden jeg har vært midt på Karl Johan. Jeg ser på turistene og lurer på om de tror at jeg er turist, men det er jeg jo ikke. Jeg er herfra, har jeg lyst til å si.

Oslo er akkurat som før. Iallefall føles det sånn. Forskjellen er at jeg ikke bor her lenger. Det er noen andres by, selvom den føles som min. Jeg tenker at det er lenge siden jeg har vært midt på Karl Johan. Jeg ser på turistene og lurer på om de tror at jeg er turist, men det er jeg jo ikke. Jeg er herfra, har jeg lyst til å si.

Men, jeg er jo ikke det lenger. Leiligheten i Gamlebyen eies av noen andre, og det føles som en evighet siden Blå og jeg hadde med oss brekkjern på overtakelsen fordi det første vi måtte gjøre der var å sjekke om det fantes stukkatur over de stygge gipsplatene noen hadde senket taket med.

Håret mitt klistrer seg til ansiktet mitt, og jeg gidder ikke prøve å late som hetta mi i bomull gjør noe annet enn å få meg til å se litt jalla ut. Jeg slipper ut håret og det lukter saltvannsspray fra Balmain blandet med røyk og jeg går de femti meterne jeg vet er igjen enda litt fortere.

Inne er det varmt og damen i resepsjonen smiler. Oi, regner det ute, spør hun. Og jeg ler og sier, jepp, men det er jo ikke meldt, og hun sier at hun vet – hun sjekket jo isted og hun har glemt paraply, hun også. Hun fikser nøkkelkort og peker i retning heisen. Sier at jeg kan ta meg et varmt bad på rommet, det er badekar.

Oppe i sjette etasje, bort en gang og inn enda en, ligger rommet vi skal bo på. Vik og jeg. Det er høyt under taket, rosa detaljer blandet med en skogsgrønn, lun tone, og his and hers vasker på badet. Jeg elsker his and hers vasker. Og badekar. Sånne frittstående som ligner på at de bare er tilfeldig plassert oppå flisene.

På pulten står et anlegg, og jeg forstår plutselig at hotellet vårt virkelig tar musikken på alvor. Jeg finner usb-ledningen, later som jeg forstår hva jeg driver med da jeg skal stille inn lyden, selvom jeg ikke aner hva de ulike bryterne betyr, men noe riktig må jeg ha gjort for plutselig strømmer Mr Little Jeans’ nyeste EP ut av høyttalerne.

pa260357

Vik ringer og sier hun ikke husker hvilket romnummer jeg sa. Jeg sier det på nytt og plutselig står hun i døråpningen og sier shit for et digg rom, da!

Jeg sier jeg vet, og hun setter fra seg en blå bag og gir meg en pose fra Pascal. Hun har kjøpt makroner fordi vi har en greie for makroner, og vi spiser dem mens vi bestemmer oss for hvor vi skal spise middag før konserten.

Crystal Castles blir fett tror jeg, sier jeg. Det tror jeg og, sier Vik. Crystal Castle ble fett, til tross for at Alice Glass er borte. Vi danser og drikker vin og snakker om at middagen på Nam Fah var god, og at vi må huske å kjøpe Cola Zero på veien tilbake til hotellet.

Alt er om da vi bodde i Oslo på Skillebekk og på Majorstuen sammen, men ingen av oss bor her lenger. Vi har begge beveget oss til Suburbia, og vi snakker om at høsten lukter bedre der enn i Oslo, men er allikevel enige om at Oslo er magisk.

Kanskje fordi det ikke er hverdag lenger, men fordi man kan ta fri fra nettopp den, og rømme tilbake til byen som fremdeles føles som vår, og få bo på dritfine hoteller med rosa vegger og hvor musikkanlegg på rommet er like vanlig som Alice Deejay på vors i 2000.

Vi hører fortsatt på Alice Deejay på vors, og vi spiser fremdeles makroner før middag. Vi er the non-judging breakfast club – to kameloner som elsker å fråtse i hotellfrokoster dagen etter å ha danset det ut til hardcore synth i glitrete cinderella-sko, og som etter det synes det beste som finnes er å komme hjem til suburbia – der det lukter høst og føles trygt og hvor to menn og to små gutter venter med plastelina og vafler.

 

 

Do you ever see in your dreams,
all the castles in the sky.

 

Oppholdet hos Comfort Karl Johan er sponset. Hotellet er relativt nytt, ligger så sentralt du får det, har verdens hyggeligste betjening, fantastiske rom, digg frokost og skikkelig god stemning!
Book deg inn og drøm deg bort i musikk, du også. Du gjør det her!

Leave a comment