Loading

Januar

når du prøver for hardt.
Etter den 6.januar, som forøvrig er bursdagen min, tar vinteren meg igjen. Det er da jeg legger merke til at det bare er lyst et par timer i løpet av et døgn, og det er da jeg ikke har lyst på snø lenger – jeg mener, hva er poenget. Julen er jo over. Det er da jeg tror at alt automatisk blir mye bedre med en gang det blir vår, og det er da jeg tenker at jeg ikke trenger å skjerpe meg eller prøve. Det er jo vinter, herregud, alle er jo vrange om vinteren.

Hvis du nå tror, eller kanskje til og med håper, at dette er innlegget hvor jeg deler alt om en eller annen depresjon eller hvor jeg skal fortelle om hvordan jeg takler hverdagen, tar du feil. For det trenger ikke å være så svart-hvitt. 

Jeg hører ordet overalt, og av og til fra så mange steder at jeg begynner å lure på om det er jeg som tiltrekker meg folk med for mange tanker presset inn i ett hode. «Stressed and depressed,» proklamerer de, og av og til slenger de på en sånn «… but well dressed,» holdning som får meg til å stille spørsmålstegn ved hele opplegget. Men, hvorfor? Gjør ikke folk bare det de må for å komme seg gjennom mørketiden?

Er det sånn at vi syter, eller har hele MTV-generasjonen det samme behovet for å føle på sånn cirka det samme – presset som ingen vil ta på seg ansvaret for, men som like fullt gjør oss usikre, umodne og evig unge med innspill av kjedelig realisme og fete VSCO-filtere. 

Vi har det travelt, vi som såvidt har rundet 30 år. Jeg også. Den 6.januar ble jeg 31 år. Jeg har etter oppskriften mann, barn, hus, to biler hvorav en av dem er en stasjonsvogn, og huset vårt er møblert med interiør som skal reflektere hvem vi er som en familie. Vi reiser på ferie og unner oss middager ute sammen med venner. Oliver har alt har trenger og enda mer enn det igjen. Vi ser muligheter fremfor begrensninger og imorgen får vi besøk av en arkitekt som skal gjøre om tømmerhuset vårt i Suburbia til en funkisvilla. Og hvor enn ekkelt det høres ut, så higer jeg, som alle andre alltid etter noe mer. 

Hvis du tror, eller kanskje håper, at jeg har et eller annet svar på hvorfor det er sånn, eller enda viktigere, hvordan få det til å stoppe, må jeg skuffe deg – et annet aspekt av MTV-generasjonens selvrealiserende univers. Evnen til å skuffe. Vi vet ikke hvorfor, men vi liker vel av og til å skuffe. En blanding av rastløshet, impulsivitet og kampen mot å bli voksen gjør oss trassige og barnslige, kanskje til og med hensynsløse. Egoistiske drittunger, tenker vi om andre før vi snur oss rundt og gjør akkurat det samme bare pakket inn i et litt annet, mer tiltrekkende (i følge oss selv) format.  

Jeg tenker meg om før jeg poster noe i sosiale medier. Ikke faen om noen skal tro at jeg har det møkkete hjemme, lar ungen min spise noe feil på en hverdag, eller at jeg ikke er smart eller konstant opptatt med spennende prosjekter. De skal heller ikke se at jeg har blitt noe særlig eldre enn for 10 år siden. De dagene jeg drukner i MTV-generasjonens selvmedlidenhet og bruker alle krefter jeg har på å ligge på sofaen og se på Grey’s Anatomy holder jeg for meg selv. Ironisk nok, ettersom nettopp denne typen fortellingen garantert ville hedret meg som ærlig og som en viktig stemme for det som er ekte. Men, det er ikke sånn. For jeg sitter altså fast i midten. Å vise tegn på svakhet er uaktuelt samtidig som denne evige misnøyen og streben etter noe mer viser hele verden det motsatte. 

Å være fornøyd med det som skjer akkurat nå er noe jeg har hørt om, og til en viss grad prøver å leve etter. Jeg prøver kanskje bare ikke hardt nok. 

 

Comments (2)

  • Trine
    jan 25, 2017

    Så utrolig bra skrevet!

    Svar
    • Celine
      jan 25, 2017

      Tusen takk! Glad du likte det. 😺

      Svar

Leave a comment