Loading

Sand & sjø.

Så. Sommeren kom. Eller, gjorde den egentlig det? Det ble iallefall juli og barnehagestengt og regn. Jo, det kan vel kalles sommer. Typisk norsk, som sådan. Jeg er vant til det. Familien min har aldri vært de som har vendt snuten ned mot kontinentet når skoleklokka ringte for siste gang før ferien.

Vi er båtfolk.

Vi liker vind, navigering, røde og grønne påler du skal svinge til høyre eller venstre for. Vi liker å se på hvite bølgetopper og ha saltvann i håret. Vi liker å få Morild til å spre seg utover vannet under oss når vi bader om natta, og vi liker å dra til bilfrie øyer hvor du kan leie tandemsykkel og se på camping-gjester mens de griller koteletter og maiskolber og spar ferdigkjøpt potetsalat ut av hard plastikk.

 

Båten til mamma og pappa heter Vaxine. Med X. Min jobb har alltid vært å henge ut fendere, hoppe i land med sorte tau, og fortelle pappa om pålene i vannet er grønne eller røde. Han er fargeblind.

Å være på sjøen gir meg en rar ro. Det er akkurat som det ikke finnes regler, selvom det jo finnes nettopp det. Regler som bestemmer hvor mange båter som kan ligge utenpå hverandre, hvor det er lov å kaste anker, hvilke lanterner som skal tennes når, og naturlig nok når du har fått i deg for mye vin til å legge fra. Jeg har aldri tenkt noe nevneverdig over dette, ikke en gang da venninnen min og jeg fikk låne Vaxine på egenhånd. Vi kjørte til Strømstad, la til, og så kom regnet. Vi spiste boksmat ombord før vi gikk til et shabby solstudio i ren trass. Vi var 20 år.

 

Kompisen min forteller om orm som pleier å sole seg på steinhellene litt nedenfor hytta, om hvordan han har noia for å få flottbitt, og hvordan morfaren hans tilbragte mye tid her nede. På utedoen finner jeg en død fugl. Det som er igjen av den. Et perfekt skjelett ligger på en papplate foran meg idet jeg går inn. Jeg skvetter før jeg synes den er dritfin. Det er enkelt å bære den ut på papplata, den gir ikke etter. Vi tar bilder av den mens vi lurer på hvordan den kom seg inn i utgangspunktet. Utedoen virker nemlig helt tett.
Jeg samler hvite skjell i hånden min. Akkurat som da jeg var liten. De med hakk i legger jeg tilbake i sanden mens jeg graver føttene ned i den. Håret mitt lukter saltvann og jeg får gåsehud når vinden plutselig river tak i meg mens føttene mine dekkes av lyse sandkorn og tørket tang. Rett foran meg ligger vannet og det lukter sjø og flytebryggen 50 meter unna gynger i takt med bølgene som lages av vinden som lager gåsehud på armene mine. 
Solen titter frem igjen og sjøen roer seg ned. Flytebrygga slutter nesten å gynge, og gåsehuden forsvinner. Armene er tørre igjen etter årets første bad. Jeg lager historier om gjestene på camping-plassen som ligger på en høyde like ved. Som at Arnfinn nå garantert er i gang med dagens grilling, og at han sier ting som at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg tenker på Vaxine og jollekjøring, minigolf i tordenvær og å sovne til dårlig, svensk allsang. 
Jeg legger meg ned på et håndkle kompisen min har stjålet fra et hotell. Så gir jeg etter for tanken om at jeg er intenst forelska i sjøen. Bølgene, stillheten, lyden og alt saltet som fester seg fast i håret mitt. 
Jeg bestemmer meg for at jeg må til sjøs i år igjen, og at Oliver og Blå må være med, og at jeg ikke kan tenke meg noe vakrere enn å se en 2-åring med saltvann i håret, løpende barbeint i sanda. Jeg tenker på det mens Rockettothesky’s Grizzly Man surrer rundt i hodet mitt. 

Leave a comment