Loading
SEO NAME

 

Hotel Stories: Oslo

Asfalten i Oslo er fremdeles bar. Det har regnet, og den glinser i sola som kom akkurat samtidig som jeg kom på at jeg har glemt å ta med meg solbriller. Suburbia er langt unna. Den lille trillekofferten min lager en irriterende monoton lyd mot den våte asfalten. Jeg løfter den opp, lurer på hvorfor jeg ikke tok med meg en bag istedet, men husker at jeg ikke fant en. Jeg setter igjen trillekoffert og ekstra jakke i resepsjonen. Klokka er bare litt på ti, og rommet er naturlig nok ikke klart. Mannen bak skranken er under opplæring. Det står iallefall det på skiltet hans. Han spør en kvinnelig medarbeider om noe med bagasjelappen min. Jeg får ikke med meg hva det er. Ute blant folk igjen lager skoene mine en klappende lyd mot asfalten. Jeg hører den nå som kofferten ikke overdøver lenger. Jeg putter i ørepropper. Setter på Grace Mitchell, og i det refrenget treffer netthinnen er lyden av skoene mine borte.

Inne på Paleet er det varmt og lyst og venninnen min sitter og venter. Hun ser på mobilen sin og biter negler. Vi bestiller kaffe og bakst. Så prater vi. Vi prater om livet som småbarnsmødre, om logistikk, om jobb, om gamledager, og om mennene våre. Det er nesten et halvt år siden vi så hverandre sist, men det kunne likesågodt vært igår. Dagen min forsvinner inn i en etterlengtet snakkeboble med flere venninner, med frisøren, med mannen på 7 Eleven, med hun jeg nesten gikk på da jeg rygget for å ta et bilde, og med den nye som har kommet på vakt på hotellet.

Nøkkelkortet funker med en gang. Inne på rommet er det en krapp sving og lang gang. På høyre side er det et walk-in-closet. På venstre ligger et separat toalett og et bad med regndusj og frittstående badekar. Lyset i rommet blir ikke lysere enn at jeg blir lurt til å tro at jeg ikke er i Oslo lenger. Sengen er diger og med et print av et svart tre ved sengegavlen. På en lang pult står det en Nespresso-maskin, en telefon, oppskåret frukt og vann, mens det i midten av rommet er et spisebord. Rommet ender i en sofakrok og tykke, røde gardiner. Bak dem kan jeg skimte Oslo, som ikke lenger føles som Oslo. For alt jeg vet kan jeg være i Tokyo igjen. Jeg heller ut alt jeg stappet ned i kofferten min på senga. Henger opp klærne mine til tross for at jeg bare skal være her et døgn. Rommet fortjener å være ryddig og bebodd. Jeg spiser frukten mens jeg skrur på tv’en. Jeg ser på noe trash på FEM. Ringer ned til resepsjonen og sier at jeg ikke kan finne en flaskeåpner. De kommer opp med en ny en med en gang, beklager og forteller at det hender folk stjeler dem med seg hjem. Jeg spør om folk stjeler badekåpene i frotté også. «Ja, oftere enn man skulle tro,» svarer han og smiler.

Etter å ha jobbet noen timer, og spist opp all frukten, tapper jeg opp i badekaret. Jeg kler av meg, bretter klærne mine pent sammen, finner frem en av badekåpene folk stjeler oftere enn man skulle tro, henger den på en knagg, og dypper føttene og hele meg nedi det varme vannet. På baderomsbenken har jeg satt Mac’en. Den jobber seg gjennom spillelisten min mens jeg døser av og vannet blir lunkent. Jeg får en mms av bestekompisen min. Det er et bilde av et trebord med en hvit duk på. Oppå bordet står det pappvin, et fat med noen rester etter påsmurte rundstykker, tre flaske Farris, en bukett med rosa Nelliker, og en bunke hvite servietter. «Henger her,» skriver han. Jeg pakker badekåpen rundt den våte kroppen min, surrer et håndkle over hodet, og tar et bilde av rommet mitt. «Henger her,» svarer jeg. Det er en stund til vi skal møtes, og jeg er sulten. Jeg kler raskt på meg og driter i å sminke meg. Tenker at jeg må finne noe mat. Så blir jeg engstelig for å gå ut. På en eller annen måte tror hodet mitt at jeg ikke er i Oslo lenger. Tankene mine svirrer rundt mens jeg forsøker å finne ut hvor jeg kan få tak i noe mat. Kanskje jeg må sjekke Tripadvosor, hører jeg hodet mitt si, før jeg klarer å skjønne at jeg faktisk er i min egen by. Jeg må le. Ringer en venninne mens jeg hører skoene mine mot asfalten som har blitt tørr. Rett borti gata ligger Nam Fah. Digg, asiatisk. Jeg bestiller risnudler med scampi av en gutt med rosa leppestift. Sier at jeg gjerne skulle hatt Zero når han finner frem en vanlig Cola. Han beklager, setter flaska med rød etikett tilbake og finner frem en med svart. Jeg smiler og sier, ikke noe stress.

Etter risnudler, etter sminking, etter pop-musikk, og etter å ha fønet håret treffer jeg bestekompisen og to andre i baren på hotellet mitt. Jeg finner ut at jeg liker Whiskey Sour, og blir like overrasket som Blå da jeg ringer for å fortelle det. Han forteller om dagen sin, og om sønnen vår som nå ligger trygt oppe blant en haug med bamser og sover -mest sannsynlig med et ben over dyna. Blå sier at jeg skal kose meg. Jeg sier at han også skal det. Så legger vi på. Etter noen drinker til stikker vi videre. Fra sentrum til vest. Champagneria. En flaske Cava for 300 spenn som har blitt til 395 spenn siden sist noen av oss var her. Det er fullt av parfymeduftende damer og glatte menn. Jeg presser meg vei mellom langt hår og pelsjakker, opp i 2.etg hvor vi er heldige å få tak i et bord. Praten går like ivrig som skjenkingen av Cava. Den går om bobiler, Fagerborg, Oslo, og skriving. Vi setter Cava’en opp ned i kjøleren. Den er tom, og vi bestemmer oss for å gå videre. Vestlendingen har ikke vært ved slottsparken på lenge, så vi krysser til venstre i rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden og trasker på et fortau, som egentlig er for smalt til tre, langs slottsparken, mot Kunstrernes Hus. Mens jeg drikker vin føles det ut som jeg har runda Oslo på en kveld. Jeg ser meg rundt på alle menneskene som kanskje sitter og føler det samme, eller kanskje det stikk motsatte. Vi snakker om nostalgi, familielivet, Knausgård og politikk før kvelden skal rundes av.

Vi spiser nattmat idet jeg får opp en notification på telefonen. En jeg kjenner som bor i Paris har krysset seg av som trygg. Trygg fra hva, tenker jeg. Jeg sjekker NRK.no og blir hvit i ansiktet. Bestekompisen har gjort det samme. Han er like hvit. Vi leser fra hver vår telefon, og plutselig blir alt bare tåkete. Veien våre skilles ved midten av Kvadraturen. De spør om de skal følge meg opp, jeg sier at det ikke trengs. Kan jo praktisk talt se hotellet herfra. Bestekompisen min spør om jeg er sikker. Jeg sier ja og gir han en klem. På veien oppover langs siste del av Kvadraturen får jeg lyst til å ringe Blå, men sender han en mld istedenfor. Dårlig gjort å ringe når han skal opp med Oliver om bare noen timer. Jeg skriver at jeg er trygt hjemme og at jeg elsker han. Jeg vil at han skal vite at jeg har det fint.

I 3.etg på Grims Grenka, i en Autumn Suite, åpner jeg en Cola Zero med en åpner som folk noen ganger stjeler med seg hjem. Jeg vrenger av meg klærne mine, tapper i badekaret for andre gang denne kvelden, kryper oppi, og leser mer om Paris. Jeg tenker igjennom hvem jeg kjenner som kanskje er der. Blir glad når folk krysser av for at de er i sikkerhet. Kjenner at hjertet synker i takt med at tallet med døde og skadede øker. Pulsen min er rask på grunn av alkoholen, kroppen varm igjen oppi badekaret. Meldingen jeg sendte til Blå står som levert, ikke lest. Jeg tenker at det er fint han sover, og at det sikkert er hyggelig å våkne til imorgen. På nytt surrer jeg et håndke over hodet og badekåpen rundt kroppen. Jeg ser ut av vinduet og inn i et tomt kontorlandskap. Det står en skrivebordslampe på i et av vinduene. Ellers er det mørkt. Jeg krøller meg sammen til en ball i en gigantisk seng, og føler meg trygg, varm, trist, forvirret, heldig, og maktesløs. Samtidig.

Takk, Oslo, for et ærlig døgn. Jeg elsker deg.

grimsgrenka

Leave a comment